Den juridiske situasjon:
I henhold til en en lovpragraf fra 1918 er assistert selvmord forbudt dersom det skjer utfra egeninteresse. Dette har da blitt tolket sånn at assistert selvmord er tillatt dersom det ikke skjer utfra egeninteresse.
Paragraf 115 i den sveitsiske straffelov:
Den som av egeninteresse hjelper en annen person til å begå selvmord, straffes med fengsel i inntil 5 år, så sant selvmordet er gjennomført eller forsøkt gjennomført. (egen forenklet oversettelse)
Stikkordet her er altså egeninteresse. Bare dersom hjelpen til selvmord gis som følge av egeninteresse er den straffbar. Den sveitsiske regjerinen nevnte ved lovens innføring som eksempel på slik egeninteresse et hypotetisk tilfelle der noen hjelper en rik person de håper å arve til å begå selvmord.
Merk også at det er bare hjelp til selvmord som er tillatt. Å utføre aktiv dødshjelp er straffbart i henhold til alminnelige drapsbestemmelser. Ved assistert selvmord er det selvmordskandidaten som selv fysisk utfører den endelige dødelige handling. F.eks. ved selv å ta tabletter som medfører døden. Assistansen til selvmordet kan da ha bestått i å skaffe til veie de tablettene som selvmorderen selv inntar.
Praksis og utbredelse:
I 1982 ble det startet to organisasjoner i Sveits som tok sikte på å hjelpe folk som ønsket å begå selvmord- en i Geneve for den fransktalende befolkning og en tilsvarende i Zurich for den tysktalende del av befolkningen. Begge fikk navnet EXIT (Utgang). Disse organisasjonene drives ikke-kommersielt. Hadde de hatt som mål å tjene penger penger på virksomheten ville de antagelig vært rammet av forbudet mot å hjelpe til med selvmord utfra egeninteresse.
En mindre organisasjon, Dignitas (tyskspråklig) ble startet i av advokat Ludvig Minelli, som tidligere hadde jobbet for Exit. Denne organisasjonen er særlig kjent for å assistere utlendinger.
Assistert selvmord skjer overveiende ved at leger skriver ut et medisinsk preparat som pasienten kan innta når han eller hun selv vil. Preparatet gjør pasienten bevisstløs i løpet 2-3 minutter, og døden vil normalt inntreffe nokså raskt etterpå.
Det er ikke forbudt å hjelpe mentalt syke til å dø, men det kreves en godkjennelses-erklæring fra psykiater i slike tilfeller, og ingen psykiatere i Sveits har hittil skrevet ut noen slik erklæring.
Ergo er det kun mennesker med fysiske lidelser som tilbys dødshjelp, det gjelder først og fremst mennesker med dødelige tilstander, men også mennesker med alvorlig og uhelbredelig sykdom/handicap som ikke er direkte dødelig, kan undertiden tilbys assistanse.
Noen har anslått at omkring 10% av alle dødsfall i Sveits er resultat av selvmord, de fleste begått i det som uansett ville vært livets avslutsningsfase.
I henhold til en en lovpragraf fra 1918 er assistert selvmord forbudt dersom det skjer utfra egeninteresse. Dette har da blitt tolket sånn at assistert selvmord er tillatt dersom det ikke skjer utfra egeninteresse.
Paragraf 115 i den sveitsiske straffelov:
Den som av egeninteresse hjelper en annen person til å begå selvmord, straffes med fengsel i inntil 5 år, så sant selvmordet er gjennomført eller forsøkt gjennomført. (egen forenklet oversettelse)
Stikkordet her er altså egeninteresse. Bare dersom hjelpen til selvmord gis som følge av egeninteresse er den straffbar. Den sveitsiske regjerinen nevnte ved lovens innføring som eksempel på slik egeninteresse et hypotetisk tilfelle der noen hjelper en rik person de håper å arve til å begå selvmord.
Merk også at det er bare hjelp til selvmord som er tillatt. Å utføre aktiv dødshjelp er straffbart i henhold til alminnelige drapsbestemmelser. Ved assistert selvmord er det selvmordskandidaten som selv fysisk utfører den endelige dødelige handling. F.eks. ved selv å ta tabletter som medfører døden. Assistansen til selvmordet kan da ha bestått i å skaffe til veie de tablettene som selvmorderen selv inntar.
Praksis og utbredelse:
I 1982 ble det startet to organisasjoner i Sveits som tok sikte på å hjelpe folk som ønsket å begå selvmord- en i Geneve for den fransktalende befolkning og en tilsvarende i Zurich for den tysktalende del av befolkningen. Begge fikk navnet EXIT (Utgang). Disse organisasjonene drives ikke-kommersielt. Hadde de hatt som mål å tjene penger penger på virksomheten ville de antagelig vært rammet av forbudet mot å hjelpe til med selvmord utfra egeninteresse.
En mindre organisasjon, Dignitas (tyskspråklig) ble startet i av advokat Ludvig Minelli, som tidligere hadde jobbet for Exit. Denne organisasjonen er særlig kjent for å assistere utlendinger.
Assistert selvmord skjer overveiende ved at leger skriver ut et medisinsk preparat som pasienten kan innta når han eller hun selv vil. Preparatet gjør pasienten bevisstløs i løpet 2-3 minutter, og døden vil normalt inntreffe nokså raskt etterpå.
Det er ikke forbudt å hjelpe mentalt syke til å dø, men det kreves en godkjennelses-erklæring fra psykiater i slike tilfeller, og ingen psykiatere i Sveits har hittil skrevet ut noen slik erklæring.
Ergo er det kun mennesker med fysiske lidelser som tilbys dødshjelp, det gjelder først og fremst mennesker med dødelige tilstander, men også mennesker med alvorlig og uhelbredelig sykdom/handicap som ikke er direkte dødelig, kan undertiden tilbys assistanse.
Noen har anslått at omkring 10% av alle dødsfall i Sveits er resultat av selvmord, de fleste begått i det som uansett ville vært livets avslutsningsfase.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar