"Et middels godt argument mot dødshjelp"

Dette er tittelen på et blogg-innlegg i dag. Forfatteren diskuterer aktiv dødshjelp for dødssyke i en simulert samtale, og det konkluderes sånn:

Uansett hvor store teknologiske og behandlingsmessige framskritt vi gjør, og hvor mye medmenneskelig omsorg vi er beredt til å vise, vil det altså være noen pasienter som opplever det de selv anser som uutholdelig lidelse – fysisk og altså særlig psykologisk og eksistensielt. Det vil derfor alltid være et visst behov for eutanasi. Og eutanasi som etisk dilemma består selv om det skulle være bare 10, og ikke 1000 pasienter som skulle ønske det.

Forfatteren er lege, filosof og kristen og har tidligere skrevet et meget kritisk innlegg mot assistert selvmord.

Selv følger jeg for tiden to blogger med alvorlige kreftsyke pasienter. Jeg ser den enorme livsviljen disse viser gjennom alle slags umenneskelige påkjenninger og beundrer deres tapperthet.

Man lurer jo ofte på hvordan de orker, og med det følger at jeg har all mulig forståelse for de som faktisk ikke orker, hva enten det gjelder å gå gjennom en smertefull behandling med usikkert utfall, eller å gjennomleve de siste månedene med uhelbredelig sykdom.

Det er heller ikke til å komme bort fra at noe av det som får folk til å klare seg gjennom en sånn tid ofte er en viss fortrengelse av dårlig prognose og sterk tro på at akkurat meg skal det gå godt med til slutt. En del klynger seg til håpet om helbredelse også etter de er oppgitt av alle leger.

Denne type optimisme kan ha mye for seg, men man kan ikke kreve at alle skal velge denne type benektelse av virkeligheten. Og blant dem som velger å se sannheten i øynene og vet at bare smerter venter kan selvmord oftere fortone seg som et riktig valg.