Seier for MS-rammede Debbie Purdy

Den engelske MS-rammede kvinnen Debbie Purdy har i britisk høyesterett fått medhold i at britiske myndigheter må klargjøre i hvilken grad medvirkning til assistert selvmord er straffbart, og da spesielt om det er straffbart å følge noen til utlandet (Sveits) for å få utført assistert selvmord der.

"Debbie Purdy wanted to know if her husband would be prosecuted if he helped her end her life in Switzerland. Five Law Lords ruled the Director of Public Prosecutions must specify when a person might face prosecution. "

Ingen briter som har fulgt familiemedlemmer til Dignitas klinikken er blitt straffeforfulgt, men spørsmålet om den/de som følger gjør noe ulovlig kommer stadig opp ved at politiet etterforsker og deretter henlegger saken av "menneskelige hensyn". I teorien risikerer familiemedlemmene opp til 14 år i fengsel.

Debby Purdy ønsker en avklaring på forhånd. Med mindre det kommer en lovpresisering som uttaler at det ikke er straffbart å følge en håpløst syk til utlandet for å dø dersom det gjøres av medlidenhet, vil hun insistere på å reise alene mens hun ennå er frisk nok til det. Dvs. før hun føler sykdommen i seg selv er blitt uutholdelig.

Det er også interessant hvordan Høyesterett trekker inn Den Europeeiske menneskerettighetskonvensjon og hvordan de til slutt oppsummerer saken:

"The Law Lords also said she had the right to choose how she died, under Article 8 of the European Convention on Human Rights.

In a summary of their decision, the Law Lords said: "Everyone has the right to respect for their private life and the way that Ms Purdy determines to spend the closing moments of her life is part of the act of living. "Ms Purdy wishes to avoid an undignified and distressing end to her life. She is entitled to ask that this too must be respected."

Se artikkel og video med en overlykkelig Debbie Purdy her. Den etablerte lovpraksis og folkemeninga i Storbrittania er slik at det virker nokså sikkert at lovpresiseringa faktisk vil åpne for å medvirke til selvmord i enkelte tilfeller.

Assistert selvmord i Sveits 2001

Dr. Jerome Sobel som er leder for en franskspråklig dødshjelpsgruppe i Sveits forteller i en artikkel om en alvorlig handicappet kvinne han gav assistanse til selvmord. Kvinnen på 85 år hadde bodd på sykehjem siden 1965 pga. muskelsvinn, i 2001 ba hun om å få hjelp til å dø, hennes tilstand var da kommet så langt at det nærmet seg tiden hvor hun ikke lenger ville være i stand til å svelge selv.

Første møte skjedde sånn:

On 20.07.2001, I visited the community health centre to get to know this lady face-to-face. I found myself seated with a patient who was calm, lucid, coherent, bedridden and totally disabled due to a quadriplegia. This lady complained about her total dependence and the progression of her illness due to the appearance of the beginnings of diplopia and a light dysphagia. After a lengthy meeting, she confirmed to me her request for assisted suicide whilst it is still possible for her to swallow. I then had a discussion with the daughter of this patient,and the head nurse of the community health centre.

Tredje møte – kvinnen har nå gjennomgått psykiatrisk evaluering, samt hatt besøk av en prest:

On 10.08.2001, I visited the community health centre for the third time. Mrs. K. was still persistent in her request, and she told me that she had been subject to “friendly” pressure to get her to change her mind. She had been visited by a chaplain who had talked to her of sin and hell, but in vain. She had also undergone a psychiatric examination to evaluate the soundness of her judgement and the level of her depression. The outcome: no evidence of confusion.

Fjerde møte:

I went to the Hospital of Lavigny for a fourth meeting with Mrs. K. A meeting
was held between the patient, her two daughters, the head doctor of the neurology department,
and the chief nurse. The doctor confirmed that the patient was lucid, non-depressive,
and that she possessed all her faculties of judgement.
He confirmed that there was no possible curative treatment, but proposed a transfer to palliative care in another community health centre, which the patient firmly refused. She renewed her request for assisted suicide for the following day, 17 August, as planned.

17. august gir dr. Sobel kvinnen dødbringende medisin. Da sykehjemmet og senere sykehuset hun er overført til ikke vil godta at hun tar selvmord der og ingen av hennes to døtre har bolig som er passende, velger kvinnen å avslutte sitt liv i en campingvogn.

The afternoon of 17 August, I returned to the Hospital of Lavigny for a fifth visit with the patient,continued to reiterate her request, in the presence of the hospital’s head doctor and ofher two daughters. We then transported Mrs. K. to the camping car, according to her wish.After having settled her comfortably, I presented her with a drinkable solution of Pentobarbital which she swallowed herself with the aid of a straw, up to the last drop, because she did notwant to fail in her goal to depart. Mrs. K. dropped progressively to sleep, and fell slowly intoa deep coma which would result in decease.

Dr. Sobel kommenterer at helsepersonell kan føle sin faglige stolthet såret når en pasient ber om dødshjelp:

In most cases, a request for assisted suicide is viewed as a denial, as an indication of the failureof the care system. The carers must nevertheless bear in mind that the criteria for evaluatingthe quality of a life are very personal, and often have no relation to the quality of the careprovided by the health centre.

Til slutt skriver han noe om hvordan sveitsiske leger forholder seg til dødshjelp:

During the 11 December 2001 meeting of the National Council, on direct active euthanasia and assisted suicide, the Swiss Academy of Medical Sciences opposed active euthanasia.On the other hand, contrary to its previous stand, today this organisation considers that, incertain cases, assisted suicide can be considered as part of the doctor’s activities; competent,comprehensive support during the journey towards the last major step from life to death.This step is not delegated by the dying person to the doctor, but is taken by the dying personhim/herself, at his/her own free will.

De motsetter seg altså aktiv dødshjelp, men åpner opp for assisterte selvmord i enkelte tilfelle (tankegangen synes å være at ved aktiv dødshjelp er det legen som er fullt ut ansvarlig for at døden inntreffer, mens ansvaret i større grad tillegger pasienten dersom legen kun medvirker til selvmord; en holdning som er litt annerledes enn hva som er vanlig i jusen hvor det å medvirke til en handling ofte blir ansett like med å utføre den selv).


Artikkel

Reaksjoner på Daniel James selvmord

Mange fine leserkommentarer under den ene artikkelen om Daniel James død i The Times. Tar med noen her:

To Dan's parents - Nobody can ever understand your pain and anguish.We all know that love for our children stretches and that your love stretched over and beyond the day to day love we have for them so to help Dan with what he wanted for himself. I am so sad for him and for you left behind.God bless

Not enough room to tell you how I feel and give you my support. Your Son is now resting in peace and I sincerely hope that you can live in peace safe in the knowledge that you were there for him when he needed you God Bless

Having been an assistant in hospital of chronically ill elderly in my teens, and having seen what it means to be vegetable, I would choose death over life unworthy living at any moment. I think people should always have the right to terminate their own lives if they see it unworthy living.

What Dr Peter Saunders and the Care Not Killing Alliance fail to comprehend, is that whilst they may believe he needed greater support in accepting his disability, Daniel James did not want this. The sheer arrogance of these people beggars belief. Daniel's parents did the right thing 100%

Sometimes there are circumstances that people cant live with, and years of 'psychological councelling' may not have made any difference. I respect the fact he has the right to make this decision.

Mitt innlegg om Daniel James er her (eller også rett under på denne bloggen)

To selvmord

Derek Humphrey som har skrevet boka ”Final Exit” forteller han i 1980 ble oppsøkt av James Haig, en ung, alvorlig handikappet mann som ønsket hjelp til å dø. Han hadde flere mislykkede selvmordsforsøk bak seg, bl.a. hadde han en gang forgjeves forsøkt å drukne seg ved å kjøre rullestolen sin ut i Themsen, men rullestolen satt fast i søla og han overlevde. Verken Humphrey eller andre var imidlertid villig til å hjelpe den fortvilte mannen med å avslutte livet. Til slutt lyktes han for egen hånd ved å sette fyr på seg selv.

I høst kunne vi lese om en annen ung mann som hadde samme ønske om hjelp til å dø etter flere mislykkede selvmordsforsøk. Daniel James var ute av stand til å bevege en eneste finger. Til slutt tok foreldrene ham med til Dignitas i Sveits, en organisasjon som tilbyr alvorlig syke hjelp til å dø ved bruk av legeforskrevne midler som dreper raskt.

Engelske myndigheter bestemte i november at de ikke vil reise tiltale mot foreldrene for å ha hjulpet sønnen til å dø.

Foreldrene er lettet og håper dette også kan hjelpe andre familier i samme smertefulle stilling.

Sorgen over ulykken som ga så alvorlige skader at det ble ble umulig for Daniel å leve videre er naturligvis enorm. Hans mor sier:

“Our son could not have been more loved and had he felt he could live his life this way he would have been loved just the same, but this was his right as a human being. Nobody, but nobody, should judge him or anyone else.”

Fred over minnet til disse to tapre mennene

Respekter menneskers livssyn

Kristne menneskers tro bør ikke stå i veien for at mennesker uten samme tro skal ha mulighet til å avslutte livet. Og ikke alle kristne er nødvendvis imot aktiv dødshjelp/assistert selvmord

Fant en artikkel som er skrevet av tre medlemmer i den svenske organisasjonen Liberati som kjemper for økt sekularisering i Sverige (!). Den er skrevet som et motsvar til et innlegg på
Siewert Öholms blogg, der han argumenter mot aktiv dødshjelp ut fra et kristent ståsted.

[D]et krävs en skickligt utformad lagstiftning för att dödligt sjuka och plågade människor ska kunna välja befrielse, samtidigt som svårt deprimerade och på annat sätt sjuka bör erbjudas hjälp.

Eutanasi inbegriper svåra avvägningsfrågor, men det är absolut inte de kristna dogmerna som ska vara vägledande. Flera länder med en i huvudsak kristen befolkning har redan flyttat ut gud ur lagen i detta avseende och gjord den enskilda människan till beslutsfattare: Schweiz, Belgien och Nederländerna är utmärkta exempel, men även i Ulf Ekmans favortitland Israel är det numera tillåtet att assistera den som i ytterligt svåra och dödliga omständigheter vill ända sitt liv.

En människa med oändligt lidande och outhärdlig smärta som enda framtidsutsikt bör ha makten över det egna livet och sin egen död, och inte som nu vara begränsad av kyrkans mörkermän, som vill påtvinga var och en av oss sina religiösa dogmer om livets okränkbarhet in absurdum.

Les hele artikkelen her

Avslutningsvis siteres den polske forfatteren Witold Gombrowicz:

“Låt dem som väljer döden dö. Tvinga ingen till ett liv med dödens vedermödor — det är alltför gement.”

Oregon og Washington (USA)

I 1992 ble legeassistert selvmord tillatt i Oregon, etter velgerne i folkeavstemning sa ja til loven Oregon Death with Dignity Act.

Denne loven omfatter kun dødssyke (terminally ill), nærmere presisert til folk som ikke forventes å ha mer enn 6 mnd. igjen å leve.

Disse kan på visse betingelser få utskrevet dødbringende medikamenter som de så kan innta etter eget ønske.

To leger må attestere at pasienten er snart døende og at vedkommende ikke lider av alvorlig depresjon eller annen psykisk forstyrrelse, samt handler etter egen vilje. Det samme må attesteres av to andre såkalte vitner (som ikke må være arvinger eller lignende av den syke).

Ingen leger har plikt til å skrive ut slik attest, ei heller har noen apotek plikt til å gi ut de aktuelle dødbringende medikamenter.

Nabostaten Washington vedtok omtrent samme lovgivning i folkeavstemning 4. november og loven der vil trå i kraft i midten av 2009.

Praksis: I 10-års perioden 1997-2007 skal 341 mennesker ha dødd som følge av medikamenter de har fått utskrevet gjennom loven. Det foreligger ingen overrepresentasjon av svake grupper (fattige, uforsikrede, enslige o.l.).

Nederland, Belgia og Luxembourg

Nederland legaliserte aktiv dødshjelp og assistert selvmord i 2002 gjennom en lov fremlagt av daværende helseminister Els Borst (bilde).

Lovgivningen var en kodifisering av hva som allerede hadde vært etablert praksis i omtrent 20 år.

Pasientens faste lege kan utføre aktiv dødshjelp eller assistere ved selvmord dersom betingelsene listet opp nedenunder er oppfylt. Ingen lege har plikt til å utføre dette. Utlendinger kan ikke få hjelp til å dø.

• Pasientens lidelse er utålelig uten mulighet for bedring
• Selvmordsønsket må være frivillig og tilstede over tid (det må ikke være utslag av andres innflytelse, psykisk lidelse eller bruk av medikamenter)
• Pasienten må ha innsikt i egen sykdom, prognose og muligher
• Minst en uavhengig lege, i tillegg til pasientens fastlege, må erklære at ovennevnte betingelser er tilstede
• Det kan gis enten aktiv dødshjelp eller tilbys assistert selvmord hvor legen er tilstede når selvmordet utføres
• Pasienten må være over 12 år (for barn mellom 12 og 16 år kreves foreldrenes samtykke)

Senere har Belgia innført omtrent likelydende lovgivning, og Luxembourg har vedtatt det samme med virkning fra midten av 2009.

Praksis: I 2003 var det omtrent 1800 mennesker som fikk hjelp til å dø av lege. Dette utgjorde omtrent 1.2 % av alle dødsfall i landet dette året. De aller fleste var kreftpasienter, og de fleste døde i eget hjem.

Den vanligste metoden var aktiv dødshjelp utført gjennom at legen gav pasienter dødelig medikamenter intravenøst som raskt brakte dem i koma, og så raskt påfølgende død.

Kilde og mer informasjon her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Euthanasia_in_the_Netherlands

Sveits

Den juridiske situasjon:

I henhold til en en lovpragraf fra 1918 er assistert selvmord forbudt dersom det skjer utfra egeninteresse. Dette har da blitt tolket sånn at assistert selvmord er tillatt dersom det ikke skjer utfra egeninteresse.

Paragraf 115 i den sveitsiske straffelov:

Den som av egeninteresse hjelper en annen person til å begå selvmord, straffes med fengsel i inntil 5 år, så sant selvmordet er gjennomført eller forsøkt gjennomført. (egen forenklet oversettelse)

Stikkordet her er altså egeninteresse. Bare dersom hjelpen til selvmord gis som følge av egeninteresse er den straffbar. Den sveitsiske regjerinen nevnte ved lovens innføring som eksempel på slik egeninteresse et hypotetisk tilfelle der noen hjelper en rik person de håper å arve til å begå selvmord.

Merk også at det er bare hjelp til selvmord som er tillatt. Å utføre aktiv dødshjelp er straffbart i henhold til alminnelige drapsbestemmelser. Ved assistert selvmord er det selvmordskandidaten som selv fysisk utfører den endelige dødelige handling. F.eks. ved selv å ta tabletter som medfører døden. Assistansen til selvmordet kan da ha bestått i å skaffe til veie de tablettene som selvmorderen selv inntar.

Praksis og utbredelse:

I 1982 ble det startet to organisasjoner i Sveits som tok sikte på å hjelpe folk som ønsket å begå selvmord- en i Geneve for den fransktalende befolkning og en tilsvarende i Zurich for den tysktalende del av befolkningen. Begge fikk navnet EXIT (Utgang). Disse organisasjonene drives ikke-kommersielt. Hadde de hatt som mål å tjene penger penger på virksomheten ville de antagelig vært rammet av forbudet mot å hjelpe til med selvmord utfra egeninteresse.

En mindre organisasjon, Dignitas (tyskspråklig) ble startet i av advokat Ludvig Minelli, som tidligere hadde jobbet for Exit. Denne organisasjonen er særlig kjent for å assistere utlendinger.

Assistert selvmord skjer overveiende ved at leger skriver ut et medisinsk preparat som pasienten kan innta når han eller hun selv vil. Preparatet gjør pasienten bevisstløs i løpet 2-3 minutter, og døden vil normalt inntreffe nokså raskt etterpå.

Det er ikke forbudt å hjelpe mentalt syke til å dø, men det kreves en godkjennelses-erklæring fra psykiater i slike tilfeller, og ingen psykiatere i Sveits har hittil skrevet ut noen slik erklæring.

Ergo er det kun mennesker med fysiske lidelser som tilbys dødshjelp, det gjelder først og fremst mennesker med dødelige tilstander, men også mennesker med alvorlig og uhelbredelig sykdom/handicap som ikke er direkte dødelig, kan undertiden tilbys assistanse.

Noen har anslått at omkring 10% av alle dødsfall i Sveits er resultat av selvmord, de fleste begått i det som uansett ville vært livets avslutsningsfase.

Hei - en blogg om assistert selvmord

Dette vil bli en blogg hvor jeg vil skrive om problemstillinger knyttet til selvmord / assistert selvmord , omtale organisasjoner som kjemper for legalisering av assistert selvmord, fortelle om aktuelle og historiske saker mm.

Grunnleggende definisjoner:

Aktiv dødshjelp: En lege eller annen person bidrar til å ende en annen persons liv etter dennes samtykke, f.eks. ved å sette en dødbringende sprøyte.

Assistert selvmord: En lege eller annen person hjelper til i forberedelsene til selvmord, f.eks. ved å skaffe til veie dødelige medikamenter, men selvmordskandidaten foretar selv den fysiske handlingen som leder til død (f.eks. ved å drikke et glass med dødelig medisinblanding).

This is a blog about suicide / assisted suicide. I will discuss the pro/contras, describe the different organisations that are fighting for legalising assisted suicide and tell about current and historical cases concerning assisted suicide.